Begynnelsen 3.mai 2009

Blogging var noe jeg aldri skulle gjøre. Min bedre halvdel har stadig sagt at "du burde skrive blogg om alle meningene dine". Og det er kanskje ikke en dum ide. Jeg finner jo aldri noe sted jeg kan formidle mer eller mindre aktuelle, interessante eller viktige saker jeg grubler på. Så nå gir jeg det er forsøk.

I dag har jeg gjort en god gjerning, hatt besøk av en god venn, brukt masse penger, skapt litt forvirring og nysgjerrighet i en helsekostforretning, brukt tid på meningsløse spill på internett.. bare for å nevne det.

Det er en god følelse å hjelpe en venn, Det skulle man gjort mer. Brydd seg mer skulle man også gjort. Men det skal man ikke. Man skal ikke bry seg, for da kan det hende at man bryr seg for mye. Da er man brått til bry. Eller man tror man blir til bry hvis man bryr seg. Kanskje vi ikke vil være til bryderi heller. Eller er de som trenger at noen bryr seg bare til bryderi, fordi vi har nok med oss selv? Uansett.. denne vennen jeg hjalp, ba om hjelp. Og jeg sa ja. Jeg måtte anstrenge meg litt. Dvs sende et dokument pr mail. Det tok meg ca 3 minutter, fordi pc'n var slått av. Så akkurat da var hun kanskje litt til bry. Dessuten hadde jeg glemt at jeg hadde lovet å sende dette dokumentet. Hun spurte meg i går, jeg glemte det, våknet i dag tidlig kl 0730 og kom brått på det. Ikke fikk jeg sove igjen heller fordi jeg hadde dårlig samvittighet. Igjen litt bryderi. Men det var jo min egen feil. Når det endelig var gjort, var jeg jo stolt. Jeg hadde noe jeg kunne bidra med. Tenk om aldri noen spurte meg om jeg kunne hjelpe litt. Da hadde jeg vært rimelig ubrukelig??

Jeg har hatt besøk av bestevennen min i dag. Det er alltid koselig. Dvs, ikke uten dårlig samvittighet da. Det er nemlig alltid hun som kommer til meg. Så standardfrasen når vi skilles er:"Dere får ta en tur snart da" " Vi sees snart igjen". Men det kan faktisk ta flere mnd mellom hver gang. Til forsvar må jeg si at det er nesten en times kjøring mellom oss. Jeg venter liksom på bedre tid jeg da. Tid til å gjøre alt det jeg ikke får gjort. Sannheten er vel egentlig at man har tid til akkurat det man har lyst til. Oppsss.. Nå sa jeg akkurat at jeg ikke hadde lyst til å besøke venninnen min og det er vel litt feil. Hvorfor gjør jeg det ikke da? Prioritering? Hah! Noe patetisk å sitte i timevis med meningsløse dataspill i stede for å finne tid til å besøke en venn. Det er prioriteringen sin det. Men det er ihvertfall ikke noe bryderi..

17. mai antrekket er i hus. Enda en størrelse større enn i fjor. Litt spennende å se om det blir enda en størrelse større til neste år. Nei, det er ikke noe spennende. Det er jo veldig kjedelig. Dyrt blir det også. Jeg ble fornøyd med antrekket ihvertfall. Duger til 70 års lag, 40 års lag og mulig et bryllup også. Time will show. Butikkdamen var skikkelig ålreit. Jeg handler på ZIZZI. Der har de klær til jenter med kjøtt og flesk på kroppen. Tøffe og kule klær som ikke ser ut som telt. Da blir man overgjennomsnittligstørrelse og fin i tillegg. Det er to fluer i en smekk. Men tilbake til butikkdamen. Hun er stor. Flere størrelse større enn meg, men stilig, hyggelig, profesjonell og superdyktig til å finne klær som sitter fint på meg.
Det er også damer som jobber der som ikke kan bruke et plagg fra butikken, fordi de er for små.. damene altså. Jeg har handlet med et par av dem noen ganger. Det er ikke noe særlig ok. De ser ikke hva som er pent på ei jente som er overgjennomsnittligstørrelse, og finner frem klær som får en til å se feit og uformelig ut i og sier: "Det der var du kjempefin i! De sitter sååå fint på deg" Og jeg står der og gransker speilet og lurer på om jeg har et totalt forvrengt bilde av meg selv fordi jeg synes jeg ser grusom ut, og det står en sylfide ved siden av meg som sier at jeg er "såååå fin". Merkelig?!?!! Men så handler jeg med denne store damen som får det forvrengte bildet mitt til å endre seg til noe positivt. Hva er det som gjør forskjellen.
Kanskje det ligger hos meg? Jeg tenker at sylfiden sier at jeg er fin bare for å få solgt, fordi hun synes jeg er stygg og feit og ikke like tynn og fin som henne, og at sikkert ingenting sitter pent på meg allikevel, så da sier hun at jeg er fin og får solgt klærne uansett. Og med den innstillingen kommer forvrengelsen krypende. Og plutselig har jeg snudd hele situasjonen. Nei, jeg holder meg til at hun ikke har peiling!!

Sånn! Da har jeg kommet igang. Hurra.